Betraktninger fra en fersk Tursyklist
Sykling kan være en ego-greie, en sosial lagsport, et jag etter rekorder og bestetider, en flott aktivitet med fokus på tur og høy sosial faktor, eller et konglomerat av flere av disse elementene.
Undertegnede har vært medlem i TVK noen år med Styrkeprøven som det store målet. For et år siden kunne Peper, en kollega og TVK-syklist/Tursyklist, fortelle om en flott tur jeg ikke måtte gå glipp av. Han kunne fortelle om en fantastisk tur med en super gjeng til Motala med Vettern Rundt som mål. En tur preget av godt humør, avslappet holdning til pulssoner, O2-målinger og sekundjag på matstoppene. Hmm, dette hørtes trivelig ut.
Etter noen eposter med Kjell «mannen som fikser alt» Innset og en trivelig prat i hans residens i Sjetnmarka møtte jeg på trening en fin dag i mai.
For en styrkeprøvesyklist fra TVK er det merkelig å sykle en så lang tur og ikke kjøre i kjede. Det skal kjøres i par må vite, og jeg ble vennlig konfrontert med spørsmål om hvorfor jeg ikke hadde styreveske...
Styreveske???
Jeg skulle jo ikke på butikken heller.. Jeg fant fort ut at jeg hadde mye å lære her.
Den sosiale faktoren er viktig i Tursyklistene fant jeg fort ut, og da er det perfekt å ligge i par. Melhus ble passert før vi stoppet på Korsveien. Åtte og et halvt minutt gikk før vi var på sykkelen igjen, undertegnede ørlite stresset, resten litt misfornøyd med at stoppen ble litt kort. Det er jo lengre enn jeg er vant til å stoppe, totalt, ned til Oslo.
Etter 11 minutter stopp på Svorkmo, 25 på Storås og 12 på Vormstad hadde jeg klart å innse at det finnes andre verdier i en syklists liv enn 90 sekunder-stopp, blodsmak i munnen og melkesyre til ut ørene. Etter en peptalk på «Adressa» syklet jeg hjem, lett humrende, med et smil om munnen, vel bestemt på at denne gjengen ønsker jeg å sykle flere turer med. Men styreveske skal ingen i verden få meg til å montere på sykkelen . . .
Den påfølgende måneden ble det flere fine turer, traff flere for meg nye folk, hadde mange trivelige stopp, og vi kunne glede oss over at syklingen gikk bedre og bedre, spesielt teknisk. Ble tidlig forespurt om å ta en slags kapteinsrolle. Litt motvillig ble jeg med på det, men med en klar tanke om og ikke rokke ved noe av det Tursyklistene har av rutiner, tradisjoner. Mitt bidrag skulle være å bidra til å sykle teknisk bedre. Fokus på rolig fart i oppoverbakker, og rask kjøring på flatene og nedover. Med god teknikk og gjensidig trygghet rytterne i mellom, kommer farten som et naturlig resultat. Gruppa begynte å se det hårete 10-timers målet som innen rekkevidde. Klubben har vært trofast på startstreken i Motala gjennom mange år og mange har nå et ønske om å få en flott tid på CV'n, og da skal det stå 9 først på resultattavla. Et slikt mål krever at en ihuga Tursyklist må banne litt i kirka ved å kjøre jevnt hardt hele veien, korte ned stoppene til det mest nødvendige og lasagne på Hjo er helt uaktuelt. For å kunne sykle fort sammen, må en også trene sammen. Det handler om å bli trygge på hverandre, kjenne hverandres unoter, og aller helst få disse plukket av. Hvis klubben også neste år har ambisjon om et 10-timers lag hadde det vært flott med større oppmøte på fellestreningene.
Væskebalansen var på topp
Torsdag 12.juni var det endelig avreisedag. Alle tenkelige sjekkpunkter for en perfekt oppladning var utsjekket. Kylling, laks, biff og pasta har stått på menyen de siste dagene, væskebalansen var på topp, bagene var pakket med alt vi trengte og alt mulig ekstra vi aldri kom til å få bruk for og syklene stod stødig plassert i hengeren.
Etter fjorårets problemer med bussen var det stor spenning knyttet til om den holdt lengre enn forrige gang. Sjåfører i år som tidligere var Atle og Arnulf. Etter en henterunde var vi omsider på veien, med alle om bord, også Wolfgang, som var nær ved å bli igjen på Shell Bilby'n.
Turen, som er planlagt til minste detalj, etter år med erfaringer, har sine faste ritualer som ikke kan fravikes. På første stopp, Tiur'n Kro er det næringspåfyll, lunsj for noen, middag for andre(dagens første). Dieselfylling på Kongsvinger med innlagt dopause og isspising går som normalt. Loggføres selvfølgelig, med ankomsttid og avreisetidspunkt.
På bussen er været det store samtaleemnet. Det meldes et heller ustabilt vær med lave temperaturer og fare for en del regn. Historier fra tidligere turer samt skrytehistorier og skrøner verserer også. Noen er smarte og får en blund vel vitende om at fredagsnatta blir søvnløs.
Matstopp i Arvika, og her ser vi et kongeeksempel på lagets minutt-til-minutt organisering. Kjell I tar en telefon, helt sikkert ikke på et tilfeldig tidspunkt på turen, og bestiller Pizza Calzone til hele balletten. Vi parkerer, spaserer inn i sentrum, går inn, setter oss, og i løpet av to minutter står et tyvetalls Calzone, rykende varme, foran oss, klar til å nytes av sultne Tursyklister. Har aldri sett maken!! Akkompagnert av Arvikas «russetog» som passerte etablissementet, garantert koordinert av Kjell I.
Terrenget virket lett og fint
De siste milene kjører vi litt av traseen som skal sykles tidlig lørdag morgen. Du verden terrenget virket lett og fint i en buss som gled stødig fram mot turens mål Motala. Så for meg at det var en samling med tunge bein som kom til å passere her noen timer senere.
Motala, med sine ca 30.000 innbyggere, er en koselig liten by på østsiden av den nordlige enden av Vettern. Start og målgang er ca 15 minutters gange fra husene vi er så priviligerte å få leie hvert år. Lotta var ikke hjemme da vi kom, men vi ble tatt hjertelig i mot. Irre var i strålende humør og det vanket klemmer på alle. Vi installerte oss på rommene slik det var beskrevet i den oppsatte romplanen før vi møttes i hagen og fikk servert korv og en øl. Det manglet 10 grader for å få sommerstemning, men du verden for noen flotte eiendommer, helt ned til Motalaelven og med Gøta kanal 150 meter i den andre retningen.
Etter en god natts søvn, var det som vanlig frokost i garasjen. Her hadde vi samtidig en peptalk hvor vi gikk gjennom hvordan vi skulle legge opp rittet. Det er to grupper, en titimers gruppe og en tolvtimers gruppe. Litt prat om fokuspunkter for hvordan vi sykler, litt om hva vi gjør ved uhell, og litt om hva vi gjør på matstoppene. Kjell I og jeg kom til å ha med fløyte som vi styrer laget med. Tolvtimers gruppa kan henge bak så lenge de ønsker.
Alle spaserte inn til Motala, hentet nummer, gikk noen runder inne i utstyrsteltet, handlet, som alltid, det de trengte og det de ikke trengte. Utrolig hvordan vi syklister alltid skal passe på å komplisere ting så mye mer enn det som trengs. I smug, mens ingen så det, tok jeg tak i noe, kamuflerte det under armen, smøg det bortetter kassadisken, trakk kortet rask som aldri før, slapp det ned i en plastpose og gikk bestemt mot utgangen. Min første styreveske er kjøpt . . . Måtte ingen se det.
Middag nummer en fortæres før vi returnerer til basen. Ingen skal ta oss på at næringsbalansen ikke blir behørig passet på.
Timer blir brukt på all mulig slags panikkservice på syklene. Dekk blir skiftet, lykter monteres, batteriene virker ikke, det sykles til byen for å kjøpe nye, bremseklosser skiftes, gir justeres og noen må sågar inn til sentrum for å få fikset noe. Undertegnede monterer sin nyervervelse, styreveska, til stor ståhei fra de andre. Det blir som seg hør og bør foreviget på bilde, og jeg kan endelig kalle meg en ekte Tursyklist.
Alt dette styrer vi på timevis med, for noe som egentlig bare er en lang treningstur, 13 mil lengre enn de vanlige langturene. Vi rister på hodet og ler litt av oss selv.
Middag, nummer to, finner veien til magen og vi er klare.
Mannen er jo en magnet på damer med mikrofon
En spent gjeng på start, usikkert vær, men ikke stort vi kunne gjøre med det. Arnulf kommer først inn i startboksen, og den mannen er jo en magnet på damer med mikrofon. Etter å ha blitt intervjuet stiller vi opp, og startskuddet går. Godt å være på veien, all forventning, all spenning, i kroppen, magen, hodet, alt setter pris på å være i gang. Vi hadde på forhånd satt sammen par av ryttere som var så noen lunde jevnsterke. Peper og Erik fikk gleden av å starte ballet. Vindretningen gjorde at vi hadde en fin dytt i ryggen sørover. De to arbeidshestene dro like godt hele veien ned til første stopp på Ölmstad. Helt fra start hadde vi mye større fart en de fleste andre, så vi lå til venstre, og passerte syklister hele tiden. De andre så selvfølgelig sitt snitt til å få en fin reise ved å ligge bak, og det er jo greit. Hyggelig å kunne bidra til at andre får en flott tur. Vil hevde at vi til tider hadde en hale på et par hundre syklister. Det er drømmeterreng, flatt, medvind og nesten ikke trafikk.
Første stopp blir på 9.30 min.
Turen så langt har vært uten regn, men vi var våte ettersom regnbyger hadde gått før oss. Inn og ut av Jønkjøping blir farten naturlig lavere. Det er hindringer i veien, midtrabatter, trafikk, noen fulle partysvensker og det kommer etter hvert kupert terreng, noen tunge bakker og samtidig regn. Samtidig visste vi at vi mest sannsynlig fikk motvind hele veien langs vestsiden av sjøen.
Kjell I får en svikepunktering og det blir en stopp. Peper hjelper til og det blir bare en fireminutters stopp. Det er stappmørkt, så det er kjekt å ha noen til å lyse opp. Vi andre benytter tiden til å kvitte oss med overskuddsvann samt sørger for næringsinntak. Vi ligger fremdeles konstant til venstre og kjører forbi andre syklister. Dette er mer gøy når det er lyst enn når det er mørkt og samtidig våt asfalt. Noen av oss har sterke LED-lykter som lyser 50-100 meter framover. Dette er til stor hjelp både for å kunne se godt selv, men det gjør også de syklistene vi skal passere blir oppmerksomme på at noe(n) kommer.
Neste stopp er Fagerhult. Her er vi effektive, og er ute på veien igjen etter 6 minutter.
Men så skjer det som ikke skal skje. Det høres et smell, og Kjell blåser i fløyta for stopp. En vinglete syklist hadde skjenet ut til siden og fått skoen/pedalen inn i hjulet til Solveig. Heldigvis gikk det etter forholdene bra, da ingen gikk i bakken. Mekaniker Kjell I får sykkelen på hjulene igjen, om enn noe vinglete, men allikevel sykkelbar. To eiker er gått og bremsene er koblet fra for i det hele tatt å kunne sykle videre. Etter ca 6 minutter er vi på veien igjen. Målet er å komme oss til Hjo med håp om at de kan fikse hjulet der. Det går heldigvis bra.
Klokka 3 på natta, og etter 6 timer på sykkelen ankommer vi Hjo. Det spises, drikkes og pisses mens iherdige mekanikere kaster seg over hjulet til Solveig. Det lar seg ordne og etter 23 minutter er vi igjen på veien. Det er lyst og fint, vi er en stor og samlet gruppe og vi sluker mil for mil i motvinden. Alle er med og bidrar hele veien og moralen er bra, selv om det etter hvert som timer og mil legges bak oss, reduseres praten og alle går mer og mer inn i sin egen boble, som naturlig er.
Gleden er stor nå vi kommer opp på brua, svinger inn på siste matstasjon og nyter en kopp med blåbærsuppe og vet at det er kun 45 kilometer igjen. Himmelsk...
Været er flott og vinden er igjen i ryggen
Drøye 8 minutter går før vi igjen begynner å sluke kilometer. Været er flott og vinden er igjen i ryggen. Gruppa er fremdeles samlet og målet må være at de som er med gruppa så langt som hit, også skal være med gruppa helt inn. Dette var en enkel avgjørelse nå som vi ligger langt bak skjema for å komme i mål under ti timer. Vi kommer borti et par farlige situasjoner, blant annet med trafikkjegler i veien, men det går heldigvis bra. Det ble noen luker da vi passerte hindringer som blant annet veikryss og rundkjøringer, men det tettet seg ganske greit, selv om det så sent i rittet, med stive ben, koster ganske mye både fysisk og mentalt å tette disse lukene. Jeg la meg bevisst bakerst de siste 15 kilometerne for å være sikker på at alle ble med inn samlet.
Snakket med laget om at Arnulf, for øvrig uforskammet pigg for dagen, skulle få ligge foran laget inn mot mål, veteran som han nå er.
Fikk litt tid de siste kilometerne til å tenke gjennom hva jeg har vært med på de siste dagene. Kvalitetstid med flotte mennesker, med fokus på hverandre og ikke bare på seg selv slik de fleste har når de starter i konkurranser. Glemt her er 90-sekunders stopp og vektjag for å få sykkelen så lett og upraktisk som mulig. Du verden hvor godt det smakte med en Red Bull og en New Energy, fisket opp av den ikke pene, men praktiske styreveska.
Motala har aldri sett vakrere ut enn når en ser mållinja der framme og vet at en straks med stive, slitne ben skal karre seg av sykkelen. Jeg var faktisk smått rørt da Arnulf og Kjell I arm i arm syklet oppover oppløpet foran laget. Flott gjeng. Klokka viser akkurat 0730 og vi passerer mållinja med en sluttid på 10.32, noe vi etter omstendighetene må være fornøyd med. Arnulf kom seg selvfølgelig ikke forbi vår venninne med mikrofonen uten å måtte si noen velvalgte ord i mikrofonen.
Medaljer og gratulasjoner, smil og tårer, øl og pasta, historier og betraktninger. Godt med en pust bakken der i parken før vi syklet «hjem».
Noen dusjet og sovnet rimelig raskt mens noen dusjet og sovnet etter et par hyggelige timer med sprudlevann og god drikke lagret i fat og fine flasker.
Sykler ble pakket i hengeren og bagene gjort reiseklare.
Felles middag i teltet ved Vertshuset like ved. En rolig og trivelig kveld der før den ble avsluttet hjemme med VM-kamp i fotball for de som var interessert i det.
Det siste vi rakk
En god natts søvn og en god frokost var det siste vi rakk før vi igjen satte kursen mot moderlandet.
Det ble stopp på Charlottenbergs kjøpesenter like før grensa.
Hjemturen gikk som en drøm. Her ble det diskutert neste års jubileum og hva som kan være mulige mål. Titimers-målet står fremdeles ved lag hørtes det ut som, og det ble også lagt fram forslag om et styrkeprøvenlag. 20 stk med mål om 20 timer på klubbens 20 års jubileum. Det hadde vært noe det.