Den raskeste gruppa av tursyklister gjorde unna årets Vätternrunde på 10 timer og 31 minutter.
Kraftig motvind de første 10 milene til Jönköping gjorde det umulig å nå målet om en sluttid under
10 timer. På bildet er kaptein Tor Ivar Solberg i ferd med å gi sine siste instrukser før start.
Foto: ELIN SUNDSETH (Resten av bildene kan du se i bildekarusellen under fanen «Bilder».)
Reddet av heksedrikk
«På vei hjem om kvelden traff vi en svensk flikka. Jeg prøvde med vitsen om presten og de to avdøde, Åke og Jokke. Den forstod de ikke», skriver Steinar og Arne. Les deres personlige opplevelser fra årets Vätternrundan.
På tur til Vättern 2013 – Rapport fra Steinar og Arne
Tidlig om morgenen den 16.juni i nydelig morgensol kjørte vi inn på tunet hos Lise og Arnulf for å slutte oss til gjengen som skulle erobre Sverige. De nyvaskede syklene ble tatt hånd om av Arnulf som plasserte disse inn i tilhengeren. Min sykkel har knapt nok vært så ren noen gang. Det er verdt å poengtere dette da Steinar alltid klager på manglende vask og vedlikehold av min sykkel. Nok om det. Kl. 08.oo startet vi i en buss av ikke helt ny dato. På vei gjennom byen plukket vi opp forventningsfulle tursyklister fulle av karbohydrater og det som verre er. Vi ble mer våken etter hvert som det kjentes ut som det ene hjulet på bussen ikke var helt i orden. Litt forsinket kom vi oss ut av Trondheim. Arnulf og Atle delte på sjåførjobben så vi følte oss ganske trygge. Det ble en del humping på grunn av dårlige dekk slik at vi måtte ta en pitstopp på Tynset for å ordne dette. Mens jobben ble gjort inntok vi andre en lunsj.
På ny var vi på veien mot Sverige. Vi hadde det mer komfortabelt nå ettersom vi slapp å kjøre med et ovalt hjul. Nu gikk alt så meget bedre for å sitere enn kjent statsmann. Stemningen steg og Tor Ivar kom som vanlig med sine innspill – heldige eller uheldige ettersom man vurderer det. Men han er god på bunnen. Praten gikk lett og det så ut som alle koste seg.
Etter noen timers kjøring krysset vi endelig grensa, men denne gang skulle vi ikke på harry handel. Det begynte å gå rykter bak i bussen om at noen følte seg sterk nok til ikke å bruke mer enn 10 timer på turen rundt Vättern. Steinar og jeg så på hverandre. Var vi blitt lurt til å bli med på et rotterace. Men vi roet oss og mente at dette var en spøk, vi skulle jo tross alt på tur.
Etter å ha kjørt noen mil inn i Sverige måtte en av våre erfarne sjåfører kjøre «två varv» i en rundkjøring før han fant korrekt vei ut. Bortsett fra denne lille insidensen gikk den videre turen til Motala uten problemer.
Sent på kvelden ankom vi Motala hvor vi ble godt mottatt med varme pølser og pils. (3 %) Trette og fornøyde fant vi køya. Steinar snorker noe jævlig, men jeg sovnet ganske raskt likevel.
Fredag morgen våknet vi til godlyden av damer som pludrende dekket frokostbordet. Det var Lise og Elin som tok ansvar. De hadde da allerede vært ut ute og kjøpt mye god mat. Etter en trivelig frokost ble det shopping og spasertur langs Göta kanal. Sykkeltrøyer, dekk, briller etc ble innkjøpt. Vi måtte selvsagt innom systemet også. Hadde hørt at det er viktig å holde væskebalansen.
Men etter hvert som timene gikk ble praten mer rolig og ettertenksom. Steinar gikk inn i Northugbobla som vanlig. Da er det ikke lett å kommunisere med han.
Så med ett kom noen på at vi måtte ha en kaptein. Selvfølgelig falt valget på Tor Ivar. Han holdt en flammende tale om viktighet av å kjøre sikkert uten brå bevegelser i veibanen. Nå ble vår mistanke bekreftet. Det skulle kjøres fort i år. Ikke over 10 timer. Steinar og jeg avtalte at vi skulle holde sammen hele løpet. Vår taktikk var å henge oss på racerne i gjengen. Det er ikke så populært å være gratispassasjer, men vi hørte ingen ukvemsord under turen.
Tydelig at folk begynte å bli spente og endog nervøse før rittet. Det ble skiftet dekk og justert sete og styre etter alle kunstens regler. Egentlig var dette gjort tidligere, men for noen var dette en måte å kontrollere nervene på.
Endelig kl 20.48 gikk startskuddet. Nå var det viktig å finne posisjonen. Tor Ivar tok naturlig kommandoen i feltet. Han hadde god styring på troppen. Det var sterk motvind de første 13 milene til Jönköping. Resten av rittet gikk i medvind og oppholdsvær. Mener at jeg så glimt av en svak måne. Selv om det var hardt å følge racerne ble vi imponert av naturen samt hvor disiplinert folk vi passerte syklet. Vi passerte ca 2000 ryttere uten at det skapte nevneverdige problemer. Litt vingling fra disse kunne ført til massevelt.
Det er tydelig at en del av medlemmene i gruppa har stor kjørestyrke. Det kunne dog ha gått fortere og endog lettere hvis man kjørte i kjedeformasjon. Dette må man selvfølgelig øve på før man prøver dette i ritt. Noe å tenke på neste år. Det må også oppfordres til at flere møter på fellestreningene. Bare da kan man finne en gruppe som kjører i et tempo som passer en. Iflg de som kan dette med trening hevdes det at de fleste trener for hardt. Eller at det er for liten forskjell på det som skal være rolig langkjøring og det som skal være kvalitetstrening.
Etter 15 mil begynte jeg å få problemer med å få inn nok væske. Så når det var 8 mil igjen var det good bye til gruppa. Steinar hevder han fikk strekk i et lår og syklet solidarisk sammen med meg de siste milene til mål. Selv om vi var slitne på slutten kunne vi nyte soloppgangen. Sjøen lå blankstille.
Mens vi syklet sånn side om side kom det to svenske damer og passerte oss. Vi prøvde jo selvfølgelig å henge oss på, men de skjønte ikke hintet. Bra var det, for nå røynet det på, kvalm og antydning til krampe som følge av mangel på væske. Ønsket å spy, men tenkte at jeg måtte prøve å beholde siste rest av mageinnholdet. Ellers kunne det bli vanskelig å komme i mål. Steinar reddet situasjon. Han hadde spart på noe heksedrikk som jeg fikk smake av. Vi kom til mål på ca 10.55. vel 20 min etter racerne.
Etter å ha drukket lettøl i målområdet kom vi oss inn til rommet og en god dusj. Etter litt urolig søvn var vi som ny igjen. Om kvelden ble det fellesmiddag på en restaurant i nærheten. Etter noen halvlitere steg stemningen og vi så igjen lyst på livet.
På vei hjem om kvelden traff vi en svensk flikka. Jeg prøvde med vitsen om presten og de to avdøde, Åke og Jokke. Den forstod de ikke.
Søndag morgen etter en god frokost, nok engang ved Elin og Lise, var det tid til å si farvel til vårt hyggelige vertskap.
Bussturen hjem ble litt dramatisk. Etter noen mil ble brann i en aksling og bussen ble fylt av røyk. Da var det bare å vente på ny buss. Tross 5 timers venting ble det ingen sure miner. Været var strålende og vi fikk kjøpt is og brus på bensinstasjonen vi stanset ved.
Vi kom hjem til Trondheim ca kl 2 om natta. Vi slapp Tor Ivar av på Klett hvor han ble møtt av Gørill. Både Steinar og jeg fikk en klem av Gørill før Tor Ivar slapp til.
Vi var alle trøtte, men syntes likevel at turen var trivelig og minnerik. Vi anbefaler andre Tursykkelister å være med neste år. Vi takker alle for en trivelig tur og ikke minst sjåførene våre som gjorde en god jobb.