Uren, luren . . .
Noen av oss hadde hørt Øystein Meland grue seg litt for Jotunheimen Rundt og ganske mange hadde hørt Kjell Mathisen berolige med at «det går nok bra». Nå er 40 mil klatring unnagjort. Klikk på lenken og les Øysteins egen beretning om kampen med fjellet. På bildet er Kjell og Øystein sammen med svenske Leif Larsson som bød på både skyss og kompaniskap over fjellet.
Etter å ha tenkt på det i flere år ble deltakelse i Jotunheimen rundt i år endelig en realitet for mitt vedkommende. Sammen med veteran, gjennomført 8 ganger, Kjell Mathisen dro vi til Sogndal kvelden 4 juli. Kjøreturen fra Vågå til Sogndal ga en indikasjon på hva som ventet.
Fredagen gikk stort sett med til forberedelser inkludert litt shopping og mat. Etter hvert dukket det opp en svenske, Leif Larsson, som tidligere hadde gjennomført Jotunheimen rundt sammen med Kjell. Han tilbød biltransport til Lærdal og kompaniskap over fjellet. Leif er en veltrent 66-åring med 38 ganger deltakelse i Vasaloppet og 700 mil på sykkel i året. Sammen med Leif og Kjell følte jeg at dette skulle gå greit.
Etter starten i Lærdal, en regntung fredagskveld, fikk vi drahjelp av sykkelklubben Frøy opp til første matstasjon på Vang. Regnet tiltok og fra Vang til Fagernes var det både vått, grusvei og mørkt. Nylagt asfalt i nedkjøringen til Fagernes kompenserte noe, men med svart asfalt og overskyet regntungt vær var det en periode «bækkmørkt».
På Beitostølen dro vi ut alene opp mot Valdresflya. Vind fra alle kanter, men en mektig naturopplevelse. Nedkjøringen mot matstasjonen på Lemonsjøen likeså. Herfra til Lom huskes nedkjøringen til Vågå i særdeleshet, her går det virkelig fort og hvis du var trøtt før våkner du skikkelig av denne.
På Lom ble det varmmat og sola stekte og vi så lyst på fortsettelsen selv om både Kjell og Leif gjentok flere ganger at det var her løpet begynte. Jeg hadde tidligere kjørt bil til Flåklypa så dit følte jeg at jeg kjente terrenget, men det er egentlig der det begynner.
Etter hvert som fjellmassivet nærmet seg ble motvind og smerter kompensert av tanken på nystekte vafler på Sognefjell. Og det svarte til forventningene. I knallvær fikk vi en etterlenget pause før nedkjøringen til Luster. Her går det også fort nedover og det er nok her risikoen er størst bl.a pga av dårlig vei, trafikk og svært krappe og til dels uoversiktelige svinger. Men det gikk godt og etter en kort stopp på havnivå siktet vi oss inn på 20 timer.
Etter stigningen i Gaupne var vi imidlertid litt resignert i forhold til planlagt sluttid under 20 timer. Selv om været var topp hadde nok de tre fjellovergangene satt litt spor.
Inn mot Sogndal klarte vi imidlertid å ta hjulet til et tog tilhørende en gruppe far Sognefjellrittet som starter i Lom lørdag. Og med hastighet rundt 50 km/t på de siste kilometrene som er et sammenhengende flatt parti, suste vi inn i Sogndal sentrum til slutttid 19.59.52. Uten uhell av noe slag var vi fornøyd med det.
Med tanke på neste år bør dette rittet absolutt kunne være et alternativ for flere. Med litt planlegging og en 8-10 manns gruppe vil de fleste kunne klare dette. Det er bare å begynne å la tanken modne, vi har allerede bestilt rom på Hofslund Hotell…..