Vi tar det gufne først: For noen ble det en utrivelig retur til Værnes med innkjøpte Mallorca-sykler på bagasjetralla i grønn sone. Noen ble stoppet og andre ikke, og uten å gå i detaljer om det, så nevnes det her fordi det klubbledelsen i ettertid har tatt en smule selvkritikk angående informasjon om import av sykler.
Selv om hver og en er ansvarlig for sitt forhold til tollmyndighetene, burde vi ha gjort klart på forhånd hva reglene er. Kort sagt: Det skal vi gjøre i god tid før neste tur.
Det andre vi prøver å forbedre, er plasseringen av oss på Sea Club Hotel. Vi ble litt for mye spredt i 2012. Derfor har klubben for lengst minnet hotellet på at i 2013 vil vi ha reservert A-fløyen. De har lovet å ta hensyn til det, så får vi se. Vi bør ha en viss tyngde som god kunde, for å si det mildt.
Vi var innpå 90 Mallorca-farere i 2012, ganske bra fordelt på de to ukene med første avgang fra Trondheim tirsdag 1. mai. Det nærmer seg vel smertegrensen selv for en så effektiv reiseorganisator som generalsekretær Innset.
Noen var med oss for første gang, hvilket er ekstra hyggelig. Uten å ha spurt hver enkelt har denne rapportør ikke hørt annet enn at folk også denne gang trivdes godt. Mallorca er og blir en fenomenal sykkel-øy!
Vi økte innskuddet noe til fellespotten for småreparasjoner og la inn en enkel utstyrsforsikring i beløpet. Takket være fornuftig kjøring og få uhell funket det greit. Men vi må alltid huske at reiseforsikring m.v. må den enkelte ordne selv.
Tankstelle
Etter initiativ fra Dagfinn forsøkte vi igjen å ha en informasjonssentral på Sea Club, for å ha et punkt der alle kunne nås. Temmelig analog var den: En papp-plate hvor vi skrev beskjeder med tusj. Vi forsøkte i beste mening med en mild organisering av turene for å sikre at ingen sto uten noen å kjøre sammen med, i godt selskap og med passe fart. Perfekt ble det ikke, og fortsatt gjelder hovedregelen at vi starter kl 0900, og man sykler hvor man vil og med hvem man vil. Men når vi er så mange, tror i hvert fall jeg på at vi skal fortsette å sette på tavla turforslag til neste dag. Så blir det noe å velge i. Og kanskje en ny opplevelse?
Veteranene er noen luringer i så måte. De kan veiene som ikke står på de grovtegna sykkelkartene. Dem er det mange av, og de er fine å sykle på, og ofte har du inntrykket at ingen turister har satt sine hjul der før deg. Det er en illusjon du kan nyte lenge – og så dukker det opp en kafé. Jeg har vært med Erling & co på noen slike runder, og det mangler ikke på ultratrivelige kilometer. Anbefales.
Dagen etter kan du la være å prøve å henge på Roy Kolstad opp fra Sa Calobra (ikke tilrådelig), og puste stolt og fornøyd på toppen og tenke ”Jeg klarte å kjøre jevnt og rytmisk alle 12 kilometrene opp lia her”. Og der står sannelig Roy og venter på deg!
Et forsøk på å snu litt på flisa og ta en fellesmiddag på et annet sted enn Roma, falt ikke helt heldig ut. På telefon sa sjefen No Problem! da jeg sa hvor mange vi kom til å være. Men jeg ble litt svett på ryggen da det kom én kelner og sa I will be your host tonight eller noe i den retning. Jeg orker ikke tenke på hvor lenge folk måtte vente på maten. Dere skal ha det: Dere tok det med beundringsverdig fatning, stort sett. Det er tydeligvis en lærdom at før man bestiller bord for 40 sultne må det spørres hvor mange kelnere de stiller opp med! Det blir nærmest å undersøke hvilken profittrate restauranten sikter på. Roma har i det minste én servitør til hvert bord.