Ken Erik raskest av våre på velodromen

Mens Torild Aminda Aglen gjorde rent bord i kvinneklassen feide Ken Erik Knappe rundt Prestmoen velodrom med over 40 km/t i snitt, klokket inn på 1.26.2 på 1000 m og kan dermed atter en gang kalle seg klubbmester. Uten å ha all statistikk for hånden, kan det være personlig rekord, og i alle fall en av de beste tidene som er oppnådd de siste årene.

Tursyklistenes årlige, uhøytidelige banemesterskap onsdag 2.9. er hittil den eneste klubb-sosiale begivenhet av noen betydning i koronatiden. Hyggelig derfor at 10 syklister stilte (samme som i fjor), og ikke minst at Stjørdals Blink - vårt vertskap - også hadde fem på startstreken. Det ble helt klart høstens vakreste eventyr. Vi har aldri hatt så fint og varmt vær på velodromen i september!

En stor takk til leder Asbjørn Andersen i Stjørdal Blink Sykkel som var speaker og tidtaker. Og ikke minst til Helge Støre som organiserte det hele, og sammen med kona Marit Tidemann ordnet effektiv og trivelig servering og holdt orden på håndspriten for oss alle. Den alltid ufeilbarlige grillmester Atle Svea startet først for å komme i gang med maten i god tid. Han tullet som vanlig ikke bort tida på banen og ble bare slått av klubbkamerat Ken Erik hvis vi ser bort fra et par-tre racere i vertsklubben.

Sportslig var det framgang for flere: Milslukerne Egil Grendstad og Lars Idar Solem liker seg nok best når distansen er 15 mil+, men både de, Tor-Erik Ølmheim og Bjørn Tuflåt syklet raskere på banen i år enn i fjor.

Det er bra gjort, for som et smitteverntiltak gikk starten i år uten egen holder som tillater at syklisten kan ha begge bena i pedalene ved start. Alle startet derfor med én fot i bakken og flere plundret litt med pedalene før de fikk opp dampen. Debutant Harry Tiller ble i noen grad offer for eget pedal-stress og vil nok skjerpe seg til neste år for å vise at han kan bedre.

Damene må også skjerpe seg for å gi Torild Aglen kamp om pallplassene. Hun var eneste kvinne i år - alle ære for det! - men det er plass til mange flere av klubbens mange, aktive damer. Noen runder på velodromen er mest av alt bare artig.

Tekst&foto: Tormod

Resultater, satt opp etter startrekkefølge:

Atle Svea

Tursyklistene

M 60-64

1.34.4.

Tor Egil Nilssen

Stjørdals Blink

M 70+

1.34.5

Erik Sæther

"

M 70+

1.44.3

Atle Wahl

"

M 70+

1.58.1

Egil Grendstad

Tursyklistene

M 65-69

1.35.9

Lars Idar Solem

"

M 65-69

1.35.5

Tor-Erik Ølmheim

"

M 65-69

1.42.4

Dagfinn Albertsen

"

M 60-64

1.42.4

Bjørn Tuflåt

"

M 60-64

1.37.6

Geir Petter Aune

"

M 60-64

1.40.0

Olav Sjøli

Stjørdals Blink

M 55-59

1.31.5

Geir Arve Farbu

"

M 55-59

1.25.1

Harry Tiller

Tursyklistene

M 50-54

1.40.2

Ken Erik Knappe

"

M 50-54

1.26.2

Torild Aminda Aglen

"

K 55-59

1.46.9

 

01

Uren, luren . . .

Noen av oss hadde hørt Øystein Meland grue seg litt for Jotunheimen Rundt og ganske mange hadde hørt Kjell Mathisen berolige med at «det går nok bra». Nå er 40 mil klatring unnagjort. Klikk på lenken og les Øysteins egen beretning om kampen med fjellet. På bildet er Kjell og Øystein sammen med svenske Leif Larsson som bød på både skyss og kompaniskap over fjellet.

 Etter å ha tenkt på det i flere år ble deltakelse i Jotunheimen rundt i år endelig en realitet for mitt vedkommende. Sammen med veteran, gjennomført 8 ganger, Kjell Mathisen dro vi til Sogndal  kvelden 4 juli. Kjøreturen fra Vågå til Sogndal ga en indikasjon på hva som ventet.

Fredagen gikk stort sett med til  forberedelser inkludert litt shopping og mat. Etter hvert dukket det opp en svenske, Leif Larsson, som tidligere hadde gjennomført Jotunheimen rundt sammen med Kjell. Han tilbød biltransport til Lærdal og kompaniskap over fjellet. Leif er en veltrent 66-åring med 38 ganger deltakelse i Vasaloppet og 700 mil på sykkel i året. Sammen med Leif og Kjell følte jeg at dette skulle gå greit.

Etter starten i Lærdal, en regntung fredagskveld,  fikk vi drahjelp av sykkelklubben Frøy opp til første matstasjon på Vang. Regnet tiltok og fra Vang til Fagernes  var det både vått, grusvei og mørkt. Nylagt asfalt i nedkjøringen til Fagernes kompenserte noe, men med svart asfalt og overskyet regntungt vær  var det en periode «bækkmørkt».

På Beitostølen dro vi ut alene opp mot Valdresflya. Vind fra alle kanter, men en mektig naturopplevelse. Nedkjøringen mot matstasjonen på Lemonsjøen likeså. Herfra til Lom huskes nedkjøringen til Vågå i særdeleshet, her går det virkelig fort og hvis du var trøtt før våkner du skikkelig av denne.

På Lom ble det varmmat og  sola stekte og vi så lyst på fortsettelsen selv om både Kjell og Leif  gjentok flere ganger at det var her løpet begynte. Jeg hadde tidligere kjørt bil til Flåklypa så dit følte jeg at jeg kjente terrenget, men  det er egentlig der det begynner.

Etter hvert som fjellmassivet nærmet seg ble motvind og smerter kompensert av tanken på nystekte vafler på Sognefjell. Og det svarte til forventningene. I knallvær fikk vi en etterlenget pause før nedkjøringen til Luster. Her går det også fort nedover og det er nok her risikoen er størst bl.a pga av dårlig vei, trafikk og svært krappe og til dels uoversiktelige svinger. Men det gikk godt og etter en kort stopp på havnivå  siktet vi oss inn på 20 timer.

Etter stigningen i Gaupne  var vi imidlertid  litt resignert i forhold til planlagt sluttid under 20 timer. Selv om været var topp hadde nok de tre fjellovergangene satt litt spor.

Inn mot Sogndal klarte vi imidlertid å ta hjulet til et tog tilhørende en gruppe far  Sognefjellrittet som starter i Lom lørdag. Og med hastighet rundt 50 km/t på de siste kilometrene som er et sammenhengende flatt parti,  suste vi inn i Sogndal sentrum til slutttid 19.59.52. Uten uhell av noe slag var vi fornøyd med det.

Med tanke på neste år bør dette rittet absolutt kunne være et alternativ for flere. Med litt planlegging og en 8-10 manns gruppe vil de fleste kunne klare dette.  Det er bare å begynne å la tanken modne, vi har allerede bestilt rom på Hofslund Hotell…..

Øystein Meland

Go to top
JSN Boot template designed by JoomlaShine.com